Et urbant og ressurssterkt ektepar (Maibritt Saerens og Henrik Rafaelsen) flytter på landet for å slikke sår etter konas utroskap. Det går ikke helt etter planen.
De leier hus av Kaja (Agnes Kittelsen) og hennes mann Eirik (Joachim Rafaelsen). Kaja er livsglad, optimistisk og halvnevrotisk, vi skjønner at det kan ligge vonde ting i bakgrunnen hennes og at alt kanskje ikke er helt på stell med ekteskapet der heller. Dermed er det duket for sjalusi og utroskap i et vinterlig og kaldt norsk landskap.
Det er vanskelig å la være å sammenligne «Sykt lykkelig» med «Limbo», genremessige forskjeller til tross. Et par som må operere på fremmed grunn. Det forsonende, flørtende, og av og til ganske frekke blikket til Henrik Rafaelsen. Utroskap, dårlig kommunikasjon, to par som sammenligner seg med hverandre.
Men «Sykt lykkelig» er en slags mørk komedie, som uredd og storøyd tråkker rett inn i en vanskelig partematikk, den søker å forstå og gi sympati til alle parter. Limbo fortalte historien ut fra sin hovedperson.
Den svarte komedien er mer svart enn komisk, her råder et fatalistisk syn på kjærligheten, ikke noe vare kjensler og ensom, steelgitar-akkompagnert stirring ut av vinduet her i gården. Filmen makter også å tilføre noe nytt til den utbrukte filmkonvensjonen "ressurssterk bygutt ligger med landsens kvinne mens hennes primærnæringsansatte mann er på vei hjem". Bra.
Vi trekker litt for unødvendige scener med en syngende herrekvartett som liksom skal utgjøre det greske koret; gjøre publikum oppmerksomme på hva som skjer. De morske oppsynene virker forstyrrende, filmen hadde klart seg bedre uten. Kanskje en smakssak, men hva handler en anmeldelse om, om ikke smak?
Likevel: «Sykt lykkelig» er en historie hvor vi blir glade i de involverte trass i moralsk svikt og feig livsinnstilling, og det er takket være et originalt og uforutsigbart manus og glimrende, avslepent skuespill fra de involverte.