Vi skal til fattigdommen, ressurssvakheten og livet på gata, alltid et livsfarlig filmatisk område. Skildringer av mennesker fra et lavere sosialt lag enn den som skildrer er et minefelt, man risikerer å eksplodere av velmente, men akk så nedlatende holdninger mot folk man ikke forstår, selv om (eller kanskje fordi) man prøver så hardt man bare kan.
Dardenne-brødrenes «Barnet» er et nærliggende skrekkeksempel på hvordan velment "filantropi" resulterer i det nedlatende og hoverende. Jada, jeg er på det rene med at mange er uenige med meg her.
Så hvordan klarer borgerbarnet Thomas Vinterberg seg når han skal filmatisere Jonas T. Bengtssons suksessroman? Bra/greit.
Vinterberg forteller historien uten andre fiksfakserier enn bruken av Gasolin-musikk. Et merkelig valg som kanskje går mer hjem i hjemlandet.
Den sterke historien om to brødre som på hver sin måte prøver å kjempe seg mot overflaten bæres sikkert i land av formidable skuespillerprestasjoner. Kombinert med den realistiske stilen får det oss til å glemme at de er nettopp skuespillere.
«Submarino» forteller om tragiske skjebner, og krysser flere ganger grensen til sentimental skillingsvise. Men i motsetning til Vinterbergs tidligere dogmevåpendrager Lars von Triers filmer, holder ikke sentimentaliteten i «Submarino» noen form for distanse eller forsøk på å vekke tanker. Heldigvis kommer den heller ikke veien for hva vi tenker om karakterene. For denne filmen har mennesker vi bryr oss om, som vi blir glade i.