Julia Roberts spiller Liz Gilbert (som for øvrig er en sprell levende, ekte person hvis selvbiografi filmen er basert på), en dame som ser ut til å ha alt moderne kvinner trakter etter her i livet. En interessant og godt betalt jobb, et flott hjem, og en kjekk mann.
Likevel føler hun at ting ikke er helt på stell. Følelsesmessig, altså. Paret prøver å få barn, men underveis vokser den emosjonelle frustrasjonen hos fru Gilbert, og hun velger til slutt å forlate trygghetssonen for å finne seg sjæl. En tøff skilsmisse, og bort med ektemannen.
Deretter begir hun seg ut på det som bak på DVD-covere gjerne omtales som en skjellsettende reise – jorda rundt. Turen bringer henne til eksotiske steder hvor hun gjennomlever basale elementer for et menneske: Ren, ubesudlet og likevel sofistikert mat (Italia), livskraft gjennom bønn og åndelighet (India), og til slutt: ekte kjærlighet (Bali). Hvis dette høres litt banalt ut, så er det ikke skrivinga mi sin skyld. Jeg er bare budbringeren.
«Spis - elsk – lev» er nemlig akkurat så overfladisk, polert og flat som den gir seg ut for. Hadde det ikke vært for gode skuespillere, så hadde filmen havarert totalt. Julia Roberts bærer hele greia på sine spinkle, sterke skuldre – godt hjulpet av en lekker scenografi og et utsøkt foto. Ellers er det lite pent å melde hjem om her.