Fremstillinger av punk, både i film og i bøker er ofte flaut. «Up yours, nå er det nihilisme og nagler som gjelder, vil du værra med på festen?», liksom. «Endelig litt gjør det sjøl-kultur, la oss poge hele natta». Det er ikke selve punken jeg finner pinlig, men måten den blir fremstilt på. Det ligger kanskje litt i sakens natur, punk har alltid vært et stridsemne.
Nicolaj Frobenius har skrevet sin egen pseudoselvbiografi om oppveksten på Rykkin om til et filmmanus regissert av Jens Lien, mannen bak en av det siste tiårets største norske filmbrag- der; «Den brysomme mannen» fra 2006.
Vi er på et Rykkin-byggefelt på pionerstadiet, året er 1978. Nicolaj er tenåring og bor sammen med lillebror og radikale foreldre. En tragisk, tragisk ulykke gjør at husstanden halveres og vår hovedperson blir alene med faren, som tar tapet svært tungt. Samtidig oppdager Nicolaj punken, en «bevegelse» i viss kontrast til farens altruistiske idealer.
Filmens konflikt ligger her, i spenningen mellom far og sønns måte å takle sorg på, og deres ulike kulturelle og sosiale livsanskuelser. Sønner av Norge vinner på varmen og nærheten den får av det gode samspillet mellom en gnistrende Sven Nordin og en minst like god Åsmund Høeg som far og sønn. Den balanserer fint og folkelig mellom humor og tristesse, og er ikke for redd for noen av ytterpunktene. Skildringen er fargerik og full av bevegelse.
Likevel butter det litt her og der, historien oppleves tidvis som litt seig, av og til mister den retningen, kaster så mange baller opp i lufta at ikke alle blir fanget like elegant opp igjen. Skulle gjerne hatt mer genuin norsk punkfølelse også, Hærverk-låtene var liksom ikke nok. Men pluss i boka for rett på sak-symbolikk mot slutten, i en scene som ubesværet føyer seg inn i en stolt norsk undertradisjon: Den ubehagelige middagsscenen.