Sofia Coppolas tre første filmer («The Virgin Suicides», «Lost in Translation» og «Marie Antoinette») økte i kompleksitet for hver gang, både filmatisk, fortellerteknisk og i produksjonsstørrelse.
Med «Somewhere» nullstiller hun den trenden. Filmen minner mest om en vilkårlig fransk nybølgefilm. Troffaut eller Godard. Eller amerikansk nybølge for den del. «Somewhere» kunne nesten vært en film av John Cassavetes.
Vi møter Johnny Marco (Stephen Dorff), en skuespillerstjerne. Han har ”made it” og nyter tilværelsen på det (in)famøse hotellet Chateau Mamont. Han går på røde løpere og nedlegger flotte damer. Men det mangler noe i tilværelsen.
Han får besøk av den 11 år gamle datteren sin fra et tideligere forhold. Cleo, spilt av Dakota Fannings yngre og potensielt mer talentfulle lillesøster, Elle Fanning. Hennes plutselige inntreden i livet hans gjør at øynene hans så vidt begynner å få en liten slags livsgnist igjen.
«Somewhere» har ikke noe konvensjonelt plott, per say, i tråd med nybølgens la-humla-suse konvensjoner. Det håndholdte kameraet bare følger den fiktive filmstjernen rundt over en periode før han kommer til en slags erkjennelse som får han til å bryte ut av den depressive sirkeldansen han havnet i.
Stephen Dorffs karakter kunne like gjerne het Stephen Dorff, og ikke ”Johnny Marco”. Det hadde ikke blitt mindre meta av den grunn. I likhet med «Lost in Translation» vil nok «Somewhere» dele publikum i to, men denne filmen har mindre hitpotensiale som følge av hovedrollene. Bill Murray og Scarlett Johansson veier tyngre enn Stephen Dorff og Elle Fanning.