Snøen på Kilimanjaro

Michel er en bra mann. En bra formann til og med. På verftet han jobber må det nedskjæringer til, og i rettferdighetens ånd avgjøres dette ved loddtrekning. I solidaritet legger Michel også sitt eget navn i hatten, selv om han kunne latt være, og ender opp arbeidsledig. Tidligere kollegaer og venner skraper sammen nok til å sende Michel og kona til Kilimanjaro. Så blir de frastjålet reisepengene, og tyvene er ikke helt ukjente.

Umiddelbart er merkelappene enkle å plassere. Den slemme tyven har brutalt ranet den snille mannen. Men etter som ranerens side belyses falmer teksten på hans merkelapp. Og Michel begynner også å stille spørsmål ved sin egen rolle som den udelt snille. Han har på mange måter glidd over til middelklassen uten å selv ha fått det med seg, eller villet få det med seg. Har han sviktet sine egne på veien? Filmen reiser flust av spørsmål. For eksempel; Er loddtrekning virkelig den mest rettferdige måten å velge ut hvem som skal sies opp? Eller er det faktisk mer rettferdig å forskjellsbehandle? Slik at de som er helt avhengig av jobben skånes. Dette er bare ett av mange spørsmål filmens «kammerater» må gruble på.

Regissør Robert Guédiguian tar oss nok en gang med til grasrota i Marseilles, og hos disse fagorganiserte blåser vinden sterkt fra venstre. Snøen på Kilimanjaro er et varmt sosialt drama om klassekamp, lastet med både håp og optimisme. Stilen er realistisk og overbevisende, med noen sjarmerende og naive elementer.