Slumdog Millionaire

For å ta det viktigste først: I hendende på en annen regissør enn Danny Boyle kunne Slumdog Millionaire fort endt opp som en som en klissete og sentimental skillingsvise. Historien, som er basert på boka ”Gutten som hadde svar på alt”, eller ”Q&A”, som den het på engelsk handler om attenåringen Jamal som har vokst opp i slummen i Mumbay, og som i filmens start er ett – 1 – spørsmål unna hovedgevinsten i den indiske utgaven av Vil du bli millionær.

Hvordan kan en tilnærmet analfabet uten fast bolig og med minimal utdannelse svare riktig så mange ganger? Svaret ligger i livet han har levd. For i hyppige flashbacks rulles bakgrunnen til Jamal opp, og det er et livsløp der håp gjentatte ganger erstattes med skuffelse og fornedring. Men Danny Boyle tyr som sagt ikke til billig melodrama i sin forvaltning av historien. Rent tempomessig tangerer han klipperytmen til gjennombruddsfilmen Trainspotting fra 1996, og det er særlig de lange, actionpregede sekvensene som imponerer. Musikkbruken er intet mindre enn fantastisk, med indisk-klingende toner fra blant andre M.I.A. Soundtrackets sammensetning setter stemningen i filmen og bidrar til å opprette et særegent, organisk og levende univers i krysningspunktet mellom hard realisme og drømmende virkelighetsflukt. Fint, trist, storslått, vakkert og rørende.

Denne gangen har Danny Boyle definitivt ikke vært redd for å vise følelser, og det er det noe fantastisk ærlig over. Slumdog Millionaire har på rekordtid havnet på imdbs liste over verdens 250 beste filmer. Det er fortjent.