Varg Veum-filmene har etablert seg som streit krimunderholdning. Selv om filmene har hatt ulike regissører, så virker Trond Espein Seim, Bjørn Flodberg og resten av gjengen stadig mer sikker på karakterene sine for hver film som går. Seim har liksom blitt Varg Veum og nøler ikke et sekund i fremstillingen av den smått forsofne privatdetektiven, som riktignok er friskere og kjekkere på film enn i bøkene.
«Skriften på veggen» er den første i en ny Varg Veum-rekke, og man fortsetter klokelig nok i samme tralten som i de tidligere filmene. Denne gangen møter vi en Veum som er mer etablert og mindre rastløs; han har fått seg samboer (som spilles glimrende av Lene Nystrøm), og han har skaffet seg en traust jobb som lærer.
Men fortiden innhenter han i det hans nemesis, den hardkriminelle skurken ”Kniven”, slippes ut av fengsel. ”Kniven” har nemlig en høne eller to å plukke med Veum, og snart må helten vår konfrontere både ytre fiender, og sin egen samvittighet.
Kvalitetsmessig plasserer «Skriften på veggen» seg midt i løypa av alle Veum-filmene hittil. Min favoritt blant disse, er de to som Erik Richter Strand lagde («Tornerose» og «Din til døden»). Sammenlignet med disse, har «Skriften på veggen» (regissert av Stefan Faldbakken) mer slinger i valsen både når det kommer til dramaturgi og miljøtegning. Her er det et par merkelige hopp og hakk i måten plottet foldes ut på, og enkelte scener er løst på en i overkant lettvint måte.
Underholdningsverdien er likevel over middels, og actionen er røffere i «Skriften på veggen» enn tilfellet var med forgjengerne, så jeg legger godviljen til og triller en firer på terningen.