Shutter Island

Av alle nålevende regissører i verden, er det ganske få som med rette kan kallest mesterregissør. Martin Scorsese har holdt det gående siden han debuterte med sine fransk nybølge inspirerte kortfilmer på slutten av 60-tallet. Han har gitt oss filmer som Mean Streets, Taxi Driver, Raging Bull, Mafiabrødre, Gangs of New York m. fl.

Scorsese har prøvd seg på de fleste sjangrer, med stor suksess, men Oscarstatuettene har likevel uteblitt. Helt til han drog hjem Oscars for beste film og best regi med The Departed i 2006.
I gamledager var Robert DeNiro hans førstevalg, nå er det som kjent Leonardo DiCaprio som får hovedrollene i Scorseses filmer.

Shutter Island er basert på en bok av den amerikanske krimkongen Dennis Lehane, som tideligere har fått filmatisert bøkene Mystic River og Gone Baby Gone. I tillegg har han skrevet manus på enkelte episoder av The Wire.

Handlingen er lagt til et høysikkerhets mentalsykehus på en øy. Shutter Island tar i mot de aller farligste fangene som andre sykehus ikke klarer å behandle. Året er 1954 og amerikanerne har begynt å eksperimentere med lobotomi og pasienter var levende forsøkskaniner. Akkurat som vi holdt på i Norge på Reitgjerdet og Valen Sjukeheim.

DiCaprio spiller US Marshall Teddy Daniels som blir sendt ut på øya for å etterforske et forsvinningsnummer. En psykopatisk kvinnelig pasient er på mystisk vis forduftet.
Det brygger opp til orkan og de fysiske forholdene på øyen blir like utfordrende som samarbeidsvilligheten til de ansatte.

Visuelt så er Shutter Island en sann fryd. Det er mye mettede farger og landskapet på øyen er mildt sagt spektakulært. Tidvis så minner det om en Hitchcockfilm, sjargongen det snakkes i, kulissene og estetikken generelt.

Rollebesetningen må også berømmes, en del av de innlagte må de virkelig å leitet lenge etter, og DiCaprio leverer som vanlig et stødig stykke arbeid. Ben Kingsley er perfekt i rollen som den strikte bestyreren.

Shutter Island er en ytterst vellaget film med en kul story og gode prestasjoner, men den er likevel ikke en monumental film i Scorseses katalog.

Som sjangerfilm og periodeskildring er den likevel nær perfekt.