En sjelden gang skjer det. At en film som prøver hardt å være ungdommelig og kul, faktisk er det. Det var tilfellet med Michael Ceras forrige film på norske kinoer, «Youth in Revolt». En film som virket ektefølt og med et slags budskap. Den var hipp snarere enn trendy, hvis du kjenner forskjellen. En film som tillot deg å kjenne på dine egne følelser.
Slik er det ikke med «Scott Pilgrim». Den prøver knallhardt på et slags tvungent hipster- nerd-opplegg, den koker Dave Eggers-aktig følsomhet og schtilige effekter i én og samme suppe.
Hovedpersonen Scott må bekjempe kjærestens sju ekser med god gammaldags dataspillvold. Det var morsomt med den første kampen, men du kan jo tenke deg hvordan det ligger an: Når en film er kjedelig i utgangspunktet hjelper det ikke med et plott-poeng som hele tiden forteller deg hvor langt det er igjen av filmen. Man blir for eksempel svært lettet når Scott Pilgrim møter to skurker samtidig. Deilig å få spadd litt unna, liksom.
«Scott Pilgrim vs The World» er en film som kommuniserer dårlig, tør jeg påstå. Den heseblesende, insisterende stilen som aldri tillater publikum å tenke selv, aldri lar oss puste ut og ta innover oss hva som skjer, får den til å minne om den verste fyren på festen. Han som følger etter deg fra rom til rom med halvinteressant agenda og null gehør eller annen sosial musikalitet.
Et bittelite pluss i boka for å bruke originalmusikk fra Zelda-spillet, skal filmen riktignok ha.