RocknRolla

Guy Ritchie har skjønt at han er flinkest til å lage kompliserte multiplotthistorier fra Londons underverden. Han tok vel hintet da hans forrige film, Swept Away, fikk en så elendig mottakelse i USA at den gikk rett på DVD i både hjemlandet og resten av Europa. Nei, Madonna og øde strender er definitivt ikke Ritchies greie. Når han gjenforenes med London på film, tar han oss med til byens eksploderende eiendomsmarked, til en verden der de klassiske britiske gangsterne må hanskes med nyrike russere som vil ha en bit av kaka.

Sentralt i handlingen er småskurken One-Two, den sexy revisoren Stella, russisk mafia, et forsvunnet maleri, og en like forsvunnet og svært forsoffen rocknroller. Blant mye annet. Strukturelt sett er ikke Rocknrolla uten svakheter. For å sy det kompliserte plottet sammen, må Ritchie ty til handlingsvendinger som oppleves som i overkant usannsynlige. Det gjør ingenting.

For filmens største styrke ligger i musikkbruken. Jeg husker ikke sist jeg fikk så musikalsk fot i en kinosal. Kremen av hard og tøff rocknroll, fra folk som Wanda Jackson, The Sonics, Hives og Clash og mange ukjente perler, akkompagnerer actionsekvensene i kul musikkvideostil, og man føler seg faktisk ganske tøff som tilskuer. Gjenhøret med den glemte klassikeren ”Waiting for a train” av den australske nyveivgruppa Flash and the Pan trekker alene filmen langt opp. Når film er så tøff som denne tilgir man gjerne litt handlingsmessig rusk her og der. Glætt.

Einar Aarvig