Robin Hood er en engelsk mytologisk skikkelse som er både besunget og fortalt om. Han er portrettert både som husmann og som aristokrat og skal ha levd dypt inne i Sherwoodskogen som lovløs sammen med sine lystige kumpaner, blant dem Broder Tuck og den blide slåsskjempen Lille-John. Han var en real opprører, i konstant clinch med både kong Johan uten land og dennes lakei, den griske sheriffen av Nottingham. Han gikk i grønne, feminine klær og stjal fra de rike og ga de til fattige.
Brian Helgelands («LA Confidential», «Payback», «Mystic River», «Green Zone») manus forteller imidlertid om Robins affærer før han valgte livet som lovløs skoginnvåner.
Som bueskytter i Richard Løvehjertes korstoghær på vei hjem fra det hellige land og i krig med de franske normannerne er Robin Longstride, som han heter, mest opptatt av seg selv og sitt. Inntil kongen dør, og vår mann vender tilbake til Nottingham, der han finner en sheriff som kynisk utnytter befolkningen. En fransk invasjon lurer også i kulissene.
Det er interessant med en ny vri på eventyret om sagnhelten, men i sitt forsøk på historisk korrekthet trikser manusforfatter Helgeland inn så mange kort i kabalen at den ikke går opp altfor elegant. Regissør Ridley Scott sliter med å lage spenning av historien, og filmen føles oppstyltet, stiv og med lite fortellerglede og spontanitet.
Russel Crowe planker seg gjennom materien uten å tilføre den nødvendig heltemot eller sjarm. Robin Hood er, med andre ord, ikke en film det er tvingende nødvendig å se.