Revolutionary Road

”Kate og Leo sammen på film igjen, for første gang siden Titanic!”. Fuck that. Egentlig er det en skam at det er dette som har stått i sentrum for mediaoppmerksomheten som har blitt Sam Mendes nye film til del. Her snakker vi om en glimrende regissør (American Beauty, Road To Perdition), glitrende skuespillere over hele fjøla, og en adaptasjon av en av de virkelig store amerikanske romanene (skrevet av Richard Yates). Vi befinner oss i USA på femtitallet. Frank (DiCaprio) og April (Winslet) møter hverandre på en fest og blir hodestups forelsket. De er unge, de har livet foran seg, og de er unike og talentfulle. I alle fall i sine egen øyne. Så hvordan kan det ha seg at de etter noen år er støkt i et pertentlig hus i et pertentlig nabolag, ha to unger, og lever et pertentlig, småborgelig liv på nøyaktig samme måte som alle folka rundt seg?

Frank har en kontorjobb som han ikke bryr seg om, April er hjemmeværende husmor. Enkelte patetiske forsøk på selvrealisering går skeis, og de må til slutt innse at de har mistet alle drømmene sine og blitt like firkantet som amerikanske familier flest. Som et siste, desperat forsøk på å endre livet, foreslår Kate at de skal ryke opp alt ved rot og flytte til Paris. Men vil hun klare å overtale Frank, som er den av dem som er flinkest til å inngå kompromisser og svelge livsløgner? Revolutionary Road er et nydelig stykke filmkunst. Sam Mendes fortsetter å studere skyggesiden av det strømlinjeformede Amerika, denne gang i en mer psykologisk drevet historie enn noensinne. De sterke karakterene og fantastiske skuespillerprestasjonene gjør dette til en film du husker.