Even G. Benestad er flink å plukke interessante objekter til dokumentarene sine. Først var det hans egen far som ble dissekert i «Alt om min far» (2001), deretter var det Fred Robsahm i «Natural Born Star» (2007).
Nå er det altså Pushwagner, eller Terje Brofors som han egentlig heter, som skal under kniven, eller lupen om du vil. Pushwagner er en av Norges viktigste samtidskunstnere. Han har holdt det gående siden 60-tallet og samarbeidet med blant andre forfatteren Axel Jensen.
Pushwagner har hatt et mildt sagt brokete liv. På slutten av 90-tallet var han uteligger i flere år, og sov utendørs gjennom iskalde vintre. Derfor er det godt å se at han har klart å reise seg og endelig få den anerkjennelsen han fortjener. Pushwagner er en eksentrisk mann, tæret av årevis med hard medfart, men han skinner likevel. Sitatene renner ut av den tannløse munnen hans (filmen er gudskjelov tekstet).
Benestad og Baugstø Hanssen har gjort noen smarte grep i denne dokumentaren med å ta med klipp som vanligvis havner på gulvet. Klipp som avslører Pushwagners sjarmerende forfengelighet. Han kommer til stadig med forslag til hva og hvordan ting skal gjøres. Pushwagner prøver å ta styringen, og regissørene lar han holde på. Det er gjort med en lun, fin humor. Pushwagners humørsvingninger må ha vært en prøvelse i lengden, men det blir bra film av det.
Rent teknisk er «Pushwagner» upåklagelig. Dokumentaren er leken i stilen og estetisk vakker å se på. Det eneste man kan sette fingeren på, er soundtracket av Ugress. Det er altfor mye og for høyt mikset inn i lydbildet.
«Pushwagner» er et glitrende portrett av en eksentrisk kunstner. I Norge er det langt mellom kunstnere som Pushwagner, og dokumentarer av dette kaliberet.