Nowhere Boy

Jepp, tittelen henspeiler på Beatles-klassikeren “Nowhere Man” fra albumet “Rubber Soul”. Her har vi altså oppveksthistorien til John Lennon, sentrert rundt det kompliserte forholdet til moren Julia, som forlot ham da han var ung. John bor hos den strenge tanta si, Mimi, og i det han når den vanskelige puberteten og skal ta spranget fra barn til mann, dukker plutselig moren opp og vil inn i livet hans igjen. Dermed slites den unge John mellom Mimi og hennes strikte regime, og den frivole moren Julia, som har tatt til seg de nye rock’n’roll-strømningene og lærer han å slå ut håret. En touch av ødipale tendenser er det også gjort plass til her.

Paul McCartney har tatt avstand fra denne filmen, som han mener ligger langt fra virkeligheten. Regissøren Sam Taylor Wood, som forresten er kjæreste med kjekkasen Aaron Johnson som spiller John, legger på sin side ikke skjul på at ikke alle begivenheter og hendelser i filmen er autentiske. Aaron Johnson er en av de kommende britiske stjernene, det er jeg ganske sikker på. Hvor troverdig hans John Lennon-tolkning er, skal jeg imidlertid ikke komme med noen bastante uttalelser på.

Dog, jeg har lest min dose Beatles-biografier, og rynket på øyebrynene over flere ting i filmen. Det gryende vennskapet mellom John Lennon og Paul McCartney, og maktforholdet mellom dem, er ganske suspekt fremstilt i mine øyne. Men tidskoloritten er flott, og det er artig å se dannelsen av The Quarry Men. Det får være filmens beholdning.

Som oppvektsdrama er Nowhere Boy streit nok, men ikke noe særlig mer.