Nord

Det er alltid morsomt å se en norsk road movie, uansett hvor bra eller dårlig. Og Rune Denstad Langlos spillefilmdebut Nord kan ganske enkelt betegnes som ”bra”. Men veldig original er den definitivt ikke, filmen har opplagt store likeheter med David Lynchs lavmælte klassiker The Straight Story (1999).

Her er dog gressklipperen byttet ut med en scooter, og amerikansk sørstatstristesse og varme er erstattet med snødekt viddelandskap og nordnorsk særegenhet og isolasjon. Jomar Henriksen er en fallert alpinstjerne som har lagt karrieren i grus og lider av angst og depresjoner. Han tar bolig i en skibu i Trøndelag, og avsondrer seg totalt fra omverdenen, uvitende om at han er blitt pappa etter et havarert forhold til en jente i Finnmark. En dag får Jomar besøk av sin (forhenværende) bestekompis, som nå er sammen med Jomars eksdame. Kompisen forteller om den lille guttungen som aldri har møtt sin pappa. Dermed tar Jomar et oppgjør med seg selv og slenger seg på scooteren med kurs nordover. På veien utsettes han for store hindre, og møter en rekke snåle individer som hver strever med sitt.

En dannelsesreise, med andre ord. Disse mellommenneskelige møtene føles dog litt hult, om enn morsomme og interessante. Det er i grunnen bare møtet med den ensomme tenåringsjenta som kan beskrives som skjellsettende og karakterutviklende for både Jomar og jenta selv. Til tross for manglende psykologisk dybde, så må det understrekes at manuset til Erlend Loe er replikkmessig upåklagelig. Anders Baasmo Christiansen er en formidabel skuespiller, og Rune Denstad Langlo viser med denne debuten at han er et ekstraordinært regitalent. Nord en flott film med mye å glede seg over, men mangler den vekten og substansen som skal til for å føre den helt opp blant genrelederne.