Jeg så ikke den forrige «Nanny McPhee»-filmen og lot fordommene herje; dette må da være tøv og visvas; masse drittunger og Emma Thompson med heksetryne med pottittnese og vorter og kanintann og i det hele tatt…
Vel, her er oppfølgeren, og jeg kryper til korset. For dette funker som bare juling!
Maggie Gyllenhaal spiller en hardt prøvet mor som må holde styr på hus og gård og en skokk bajasunger, mens hun venter på at mannen skal komme hjem fra krigen. I buskene utenfor huset lusker den sleipe og udugelige svogeren, som har satt seg i spillegjeld og dermed prøver å lure henne til å selge gården til underpris.
Ting ser ut til å gå skikkelig drit, helt til en gammel, stygg dame dukker opp på døren en mørk kveld og tilbyr sine tjenester. Enter Nanny McPhee…
Filmen er teknisk fullkomment, en skikkelig påkostet produksjon hvor pengene har gitt resultater i form av et gjennomført, proft håndverk uten særlig lyter å snakke om. CGI’n i «Nanny McPhee og det store smellet» er bedre enn alt annet jeg har sett av live action barnefilmer, og den engelske countrysiden er som vanlig meget fotogen.
Legg også til at historien er akkurat så finurlig at den går hjem hos ungene, samtidig som filmen oser av simpel, velfungerende humor og lettbeint sjarm.
Det stjernespekkede skuespillerlaget leverer så det holder. Og det samme gjelder kidsa, så fort du vender deg til det oppstyltede, overstatede spillet som de er instruert til å levere.
Dette er en vinner av en familiefilm, mer er det ikke å messe om.