Spionthriller fra det røykfylte, grå, gubbete, tweedkledde og formelle britiske søttitallet, etter John Le Carrès roman. 1973: Britisk etterretningstjeneste mistenker at det er en muldvarp, en KGB-kollaboratør i deres innerste sirkler og den (i unåde) førtidspensjonerte Le Carrè-gjengangeren George Smiley får i oppgave å røyke ut en av sine tidlige kollegaer. Eks-agentens metode involverer kontor på hemmelig adresse, dobbeltspill, snoking i maktens hemmeligste papirer, telefonavlytting, koder, og annen klassisk spionfilm-triksing. Mens Smiley ruller opp saker og ting får vi flashbacks fra fortiden, med scener fra Budapest, Istanbul og det landlige England. Thomas Alfredsons film er så elegant og lekker at det nesten gjør vondt.
Akkompagnert av søttitallsgangbar jazz og easy listening tas vi med til interiører preget av filt og eik, en svært gjennomtenkt blanding av britisk konservatisme og spionbransjens krav til funksjonalitet. Alfredson koser seg i sin skildring, og lar gjerne kamera dvele lenge. Ikkeno håndholdt Jason Bourne-opplegg her i gården, her er statiske kjøringer, gjerne med bilder rammet inn av husvegger eller vindusåpninger.
Og så må det skrytes litt av Gary Oldman. Hans George Smiley er en kontrollert fyr, men vi skimter av og til at det brenner under overflaten, takket være Oldmans ekstremt presise og intuitive spill. Dette, pluss haugevis av kvaliteter vi ikke har plass til å ramse opp her, gjør Tinker Tailor Soldier Spy, som den heter på originalspråket til en stilfull, melankolsk, hard og gripende historie, med den kalde krigen på sitt kjøligste som bakteppe. Man kunne kanskje bedt om et enda tydeligere drama, Alfredsson forklarer av og til mange ting veldig fort. Likkavæl, det hører jo liksom genren til. Det er bare å glede seg.