Mission Impossible: Ghost Protocol

Det er ikke lenger en selvfølge at det blir god actionfilm av høye ambisjoner og tilsvarende budsjett. Genren har vært i krise en stund, nå etterligner man Jason Bourne og/ eller kjører parkourstunts i hver bidige film. Jeg orker ikke spekulere i hvem som har skylda, men det har dessverre blitt langt mellom de virkelig severdige adrenalinfilmene. Det virker som mange filmskapere sliter med å gjøre selve actionsekvensene engasjerende.

Derfor er det (litt) gledelig at Tom Cruise har blåst liv i Mission Impossible-serien igjen. I film nummer fire er handlingen denne: En gal svensk vitenskapsmann og idealist, en slags monsterutgave av Alfred Nobel prøver å sikre seg koder for utskytning av russiske kjernevåpen. Det vil Tom Cruise gjerne hindre, men utfordres av at organisasjonen han jobber for av ulike grunner ikke kan backe ham lenger. En og annen indre demon, grums fra fortiden lurer i bakgrunnen. Sammen med en gjeng bestående av babe, nerd og gåtefull analytiker skal scientologen med det vinnende vesenet løse oppgaver som krever EDB-kunnskap, kampteknikk, maskeringskunst, lurendreieri og intuisjon. Eller ”hunch”, som Cruise kaller det.

Ghost Protocol er solide saker, det er ikke lov å la seg irritere av tynt plott og konvensjonell handling. Det er spenningsscenene som teller og de har regissør Brad Bird god kontroll på. Hans debut i ikke-animert format er full av humor og sitrende sekvenser. Dette er ikke filmen som redder action-genren. Men ganske perfekt pauseunderholdning mens vi venter.