Milk

Gus Van Sant er en av svært få åpne homofile amerikanske spillefilmregissører (Joel Schumacher og John Waters er de eneste andre jeg kommer på i farta) og gir oss her historien om Harvey Milk, den første homofile som fikk en stilling i høyere offentlig administrasjon i USA. Vi skal til Castro-området i San Fransisco på seksti- og søttitallet der Milk drev en fotobutikk som ble episentret for byens homoaktivister. Milk mobiliserer de mange innflytterne som har rømt fra trangsynthet og hets fra sine innsnødde hjemsteder, og blir etter hvert innflytelsesrik nok til å hestehandle seg inn i politikken. Det blir dramatisk, både på det politiske og det personlige plan.

Med tittelrollen i Milk beviser Sean Penn atter en gang at han lever opp til statusen som The World’s Greatest Working Actor ™ , eller hva de nå kaller ham. Hans tolkning av Harvey Milk viser en nevrotisk, men idealistisk mann med en vilje til makt og forandring som ofte gjør privatlivet vanskelig, men som selvsagt heller ikke gjør hovedpersonen mindre menneskelig. Vi blir kjent med Milk som førtiåring på tampen av sekstitallet, og følger ham et snaut tiår fremover. Gjennom denne perioden utvikler Milk seg fra å være en halvstreit og mistilpass fyr i dress til å bli homoaktivist og freaker med hestehale og jeans for å atter ende opp i dress som politiker.

Penn mister aldri grepet på rollefiguren, og filmen blir nok heller husket for innsatsen til skuespilleren enn for innsatsen til Harvey Milk, hvor trist det enn måtte virke. Filmspråket er sobert, uten elegansen og lekenheten som av og til kjennetegner Gus Van Sant. Et solid bidrag i en solid filmografi, men langt fra regissørens beste. Det er nok Sean Penns film, dette her.