Den underlige franskmannen Jean-Pierre Jeunet («Delicatessen», «Den fabelaktige Amélie fra Montmartre», «De fortapte barns by», «Alien: Resurrection») har et spesielt uttrykk i filmene sine, og det tar omtrent 9 minutter ut i Micmacs før du har gjenkjenner alle triksene regissøren har å by på. Hvilket er en sjarmerende ting i Jeunets tilfelle, vel å merke.
En skrudd historie, sprøe karakterer portrettert av skuespillere med snål utseende, det jordfestede visuelle uttrykket, den særegne humoren – alt er der.
Vi følger uheldige Bazil, som først opplever at en landmine eksploderer i Sahara og tar livet av faren hans. Spol frem noen år, og en pistolkule på avveie treffer stakkars Bazil i knollen og legger seg pent til rette inni hjernen hans. Og der blir den, siden kirurgene ikke tør å ta den ut. Dermed ikke rart Bazil avskyr alt som har med våpen å gjøre.
Etter en tid som hjemløs gateunderholder kommer han i kontakt med en broket forsamling av individer med sår på kropp og sjel, men allikevel med massevis av livsmot og rare påfunn. De tar han inn i ”familien”, og deltar snart i Bazils hevntokt mot byens to mektige våpenfabrikker.
«Micmacs» er en slags komisk variant over det samme plottet man ser i Akira Kurosawas «Yojimbo» (og de nyere gjenfortellingene: Sergio Leones «For en neve dollar» og Walter Hills «Last Man Standing»). Her spilles de to skurkeorganisasjonene opp mot hverandre for alle penga.
En morsom affære (mer humring enn gapskratting, riktignok), med godt spill over hele fjøla og en fjellstødig regi. Anbefales varmt.