Michael

Michael er en tilsynelatende kommunegrå fyr, som jobber innen forsikringsbransjen og bor alene. Bak denne trauste fasaden skjuler det seg en hemmelighet. I kjelleren hjemme holder han den unge gutten Wolfgang fanget, og utnytter ham seksuelt. Vi følger denne duoen gjennom deres hverdagsliv i et halvt års tid, på vondt og verre.

Det kreves en særdeles kyndig hånd for å lage en film som denne, fallgruvene er utallige. Regissør Markus Schleinzer nærmer seg temaet på en behersket og balansert måte, og navigerer trygt gjennom et minelagt landskap. Innimellom såpass trygt at han kunne stått i fare for å velge en for kjedelig rute, men det gjør han altså ikke. Den kjølige og distanserte fortellerstilen kler historien godt, og skaper en uhyggelig stemning gjennom hele filmen – på grensen til det dokumentariske.

Åpningsscenen setter en fantastisk tone for resten av filmen, og kontrasten til scenen etter setter oss som publikummere fullstendig ut av spill. Måten det gjøres på er så genial og vond på samme tid, at jeg ikke vet om jeg skal applaudere eller grine. Å gjøre begge deler fremstår som eneste løsning. For det er ikke til å stikke under en stol at dette er en vond film å se. Dette er dessverre en god film som vil slite med å nå sitt publikum. Et stort mer betent tema enn pedofili finnes neppe. Bare det å ha det på trykk at jeg ikke bare har sett filmen, men faktisk også likt den, føles en smule ubehagelig.