Angst, depresjon, nihilisme, uro og dommedag er hovedingrediensene Lars von Trier putter oppi sin «Melancholia»-gryte. På overflaten er filmen historien om to søstre, den ene dypt deprimert og resignert, den andre full av angst, uro og kanskje også håp.
Den todelte strukturen lar oss først bli kjent med Justine. Hun skal gifte seg, men hennes eget tungsinn og mørke tanker overskygger selskapets ønske om borgerlig hygge, en tematikk som på sett og vis reflekterer Von Triers dogmekamerat Thomas Vinterbergs overvurderte «Festen» fra 1998.
I del to er festlighetene over, og vi følger Justines søster Claire og hennes uro og angst over planeten Melancholias mulige kollisjon med jorden. Hvordan skal det gå med den lille familien? Og er hennes businessorienterte ektemann (en svært god Kiefer Sutherland) i stand til å berolige henne?
Søstrene, spilt av meget velinstruerte Kirsten Dunst og Charlotte Gainsbourg, kan fint leses som ulike aspekter ved regissørens personlighet, og det forekommer nokså tydelig at han har ønsket å lage en film om egne psykiske lidelser. Det gjør han med enorm selvsikkerhet, med en unik kombinasjon av inderlighet og intellektuell distanse. Det gir et resultat som er åpent for tolkning og analyse, men man kan også bare velge å la seg rive med, føle på hva som skjer når jorden overskygges av planeten Melancholias Wagner-akkompagnerte altoppslukende kraft.
Billig symbolikk (melankolien tar knekken på alt liv) føles sjelden så sterkt og relevant.