De siste årene har gitt oss en sunn problematisering av superheltfenomenet. Christopher Nolans «Batman»-filmer utforsket hvordan et korrupt samfunn får de skurkene og heltene det fortjener.
«Kick Ass» viste oss at naiv ståpåvilje, kåthet og mot er superkrefter nok i seg selv.
Tegneserien "The Boys" er et tekstlig (om enn mer obskurt, voldelig og sexfiksert) eksempel på kjipe, selvgode, übermensch-fikserte superhelter og kampen mot dem.
Nå har fenomenet manifestert seg i en familievennlig 3D-animasjonsfilm. «Megahjerne» lar oss bli kjent med den svært intelligente og utspekulerte Lex Luthor-lignende superskurken og romvesenet Megamind, som nyter sin posisjon som samfunnsfiende nummer én til fulle.
Han elsker å plage hjembyen Metrocity og har en nødvendig erkefiende i den kvalmende perfekte Metroman, en storkjaket, selvtilfreds, fascistoid superhelt, en fyr som får Supermann til å virke beskjeden og ydmyk.
En vakker dag lykkes Megamind i å ta rotta på sin mangeårige uvenn, men som da Storeulv endelig fikk fakket de tre små grisene, føler han ikke triumf, men tomhet og meningsløshet. En plan klekkes ut for å skape en ny nemesis.
«Megahjerne» er morsom; full av smarte superheltreferanser, fine, tegneserietro persontegninger, masse detaljer og innfall, og en intelligent fortellerformel. Skryt går også til stemmeleggerne Will Ferrel, Brad Pitt, Tina Fey og Jonah Hill, hvis du er voksen og kan lese er det ingen grunn til ikke å se filmen i originalversjon.
”All men must choose between two paths. Good is the path of honour, friends and family. Evil... well, it's just cooler. Hit it!”. Neppe like kult på norsk.