Under Maos kulturrevolusjon skulle Kina avle frem verdens beste ballettdansere. Myndighetene reiste land og strand rundt i Kina og samlet inn unge gutter som skulle inn i et statlig treningsprogram.
Vår Helt, Li Cunxin, kommer fra en liten fjellbygd og gjør sine saker bra, men på 70-tallet kommer en amerikansk delegasjon i et kulturutvekslingsprogram over til Bejing. De tar med seg Li tilbake til USA for et tre måneders dansestipend. Vår helt forelsker seg i en amerikansk jente og i amerikansk kultur generelt. Men de kinesiske myndighetene vil det annerledes. Avhoppere blir sett på som svikere og deres familier blir utsatt for tvangsarbeid, osv.
Dette er en sann historie. Li Cunxin er kinesernes svar på Baryshnikov eller Nureyev.
Filmen er smart delt opp mellom Li Cunxins knallharde oppvekst og den kontrastfulle tilværelsen ved Houstons Ballettskole.
Den australske regissøren Bruces Beresford er kanskje mest kjent for Oscar-grossisten «Driving Miss Daisy», men har laget et 30 talls filmer. Manusforfatter Jan Sardi ble Oscarnominert for sitt glitrende skript til «Shine» (1997), så det er bunnsolide folk i alle ledd i denne produksjonen.
Men dersom «Maos siste danser» kommer til å bli nominert for noe, er det for beste mannlige birolle. Bruce Greenwood stjeler filmen som den homofile, kreative lederen ved Houston Ballet. Hans prestasjon får Sean Penns tolkning av Harvey Milk til å fremstå som fullstendig animert og over the top.
Problemet er imidlertid at Maos siste danser blir litt skillingshistorieaktig. Det er en sann historie, men blir litt banal slik de gjerne blir i biografiske filmer hvor man bare tar seg råd til å ta med de største hendelsene.