Serge er 60 år og har jobbet nesten hele sitt liv som slakter. Men for å få full pensjon er han nødt til å oppsøke arbeidsgivere han hadde for 30-40 år siden. Han setter av gårde på sin Mammuth-motorsykkel og møter mennesker fra sin egen fortid. Et kvinnelig spøkelse i form av det franske ikonet Isabelle Adjani, full av blod og botox portretterer en slags muse for Serge.
Filmen har samme dramaturgiske oppbygning som «Broken Flowers» og lignende filmer av typen road movie; ensomme menn drar ut på en reise der møtene og opplevelsene underveis er viktigere enn målet.
Bildene er tydelig inspirerte av 70-tallet; det er er retro, kornete og fargerikt. Men her er det mer stil enn substans. Det er vanskelig å skjønne hvorfor Serge gjør som han gjør og ikke minst motivasjonen til de merkelige karakterene han møter.
Kommentarer som ; "Jeg tenkte å skrive en CV på toalettpapir med mitt eget menstruasjonsblod." er en av mange minneverdige onelinere som slenges ut. Sært, rart og til dels morsomt.
Men innholdet totalt sett er ikke like imponerende. Historien begynner bra og det er flere fornøyelige situasjoner før absurditeten tar fullstendig over midtveis i filmen. Man får en følelse av å ha tatt del i et prosjekt satt i gang av høstutstillingen der ens egne drømmer/ mareritt har blitt filmatisert med en tjukk franskmann i hovedrollen.
David Lynch light møter franske, gærne fattigfolk. Dette er vel det man kan kalle en interessant film for spesielt interesserte.