Velkommen til et tropisk og internasjonalt filmunivers befolket av mennesker som har mer å bære på enn det som kommer frem i historien.
Vi skal til Trinidad, på søttitallet. Hit kommer Sonja (Line Verndal) med sine to barn for å bo sammen med sin mann Jo (Henrik Rafaelsen). Han er ingeniør i oljeindustrien og har vært der seks måneder allerede. Noen av dem har blitt brukt på en affære med en vakker og for Sonja, eksotisk kollega.
Utroskapen, kombinert med den fremmedgjørende tilværelsen i det mannsdominerte oljekolonistmiljøet skaper en ubalanse, en limbotilstand både hos Sonja og i den lille familien.
Det mer etablerte paret Charlotte (Lena Endre) og Daniel (Bryan Brown) tjener som en mulig dystopi: Daniel ofrer seg for jobben, mens Charlotte lever et gledesløst, tungt alkoholisert liv.
Samtidig er hverdagen i Trinidad en stor overgang for barna, den glade og utadvendte Nina og sjenerte og litt utrygge Hermann. De reflekterer også sine foreldres egenskaper.
Snarere enn å fortelle en tradisjonell historie om utroskap og svik, tar «Limbo» oss med i en tilstand, hensetter oss i en stemning av usikkerhet. Debutant Maria Sødahl velger ofte å fjerne den siste dialogdelen i en scene, lar spørsmålene og setningene henge i lufta slik at det er opptil tilskueren å fylle ut resten. Et svært vellykket valg, som på det beste virker nesten hypnotiserende.
Dvelende kameraføringer, velvalgte, gode skuespillere, nydelig musikkbruk (her har filmskaperne spandert på seg tids- og miljøriktige easy listening-perler som store deler av Bacharach-katalogen, og evergreens som Killing me softly og andre klassikere) og den regimessige ureddheten gir et svært modent og kunstnerisk vellykket resultat. Og følelser som sitter i deg lenge.
Tør vi spå et internasjonalt liv for filmen i samme slengen? Maria Sødahl har allerede fått heder og ære ved å vinne prisen for beste regi under Filmfestivalen i Montreal.