Det er noe Jane Austen over dette dramaet. Bortsett fra at det er satt i nåtid, man mangler kyser/pastellfargede kjoler, og det faktum at det ikke drikkes en eneste kopp med te. Så hvorfor denne følelsen av engelske åkrer og tapt kjærlighet når vi befinner oss i New York og Philadelphia i 2010?
En kvinne frykter at hennes mann er utro, samtidig som et møte med en tidligere flamme får henne til å reflektere over sitt eget ekteskap. Dette kombinert med Keira Knightley i en av hovedrollene gjør at denne forhistoriske vibben føles på kropp og sinn.
Keira har lenge vært en favoritt, men her blir det vel mye måping og trutmunn. Det er likevel ikke bare hennes feil at filmen står på stedet hvil fra begynnelse til slutt.
Woody Allen er et godt eksempel på en regissør som makter å gjøre fantastiske ting ut av hverdagslige situasjoner. «Last Night» er et tilsvarende eksempel på at samme setting kan føles ubeskrivelig triviell. Man blir sittende og vente på at noe skal skje. Lenge.
Karakterene sender hverandre lengtende blikk og snakker om sitt indre sjelsliv. That’s it.
Menneskelige relasjoner er som vi vet komplekse saker, men skal man først lage film så kan man vel dra på litt? Man vet at disse folka kommer til å ha seg med noen de ikke burde ha seg med.
Men det spiller for så vidt ingen rolle. De kunne dratt på en swingersklubb, hatt gang bang og fått multippel gonoré hele gjengen. Jeg bryr meg ikke.