Den norske stat har mange svin på skogen når det kommer til barnehjemsinstitusjoner. Både i gamle dager så vel som nå. Et par ganger i året er det en eller annen skandale i nyhetene. Vannskjøtsel, overgrep og andre kritikkverdige forhold.
Bastøy var et guttehjem for ”slemme gutter”. Flere bøker har i senere tid avdekket hvilke grusomme forhold de stakkars guttene led under på øya utenfor Horten.
Regissør Marius Holst har endelig grepet fatt i dette manuset som har sirkulert i bransjen i en årrekke uten at noen har gjort noe med det. Og det er et perfekt manus for Holst. Tematikken er på ingen måte ukjent for ham. Coming-of-age filmer er Holst foretrukne sjanger. Vi husker alle hans glimrende debut med «Ti kniver i hjertet» (1994). Og noen av oss husker «Øyenstikker» (2001) og «Blodsbånd» (2007).
Året er 1915 og syttenåringen Erling (Benjamin Helstad) ankommer Bastøy. Han har vært til sjøs og lar seg ikke pille på nesen, men bestyreren (Stellan Skarsgård) og husmesteren (Kristoffer Joner) har sine metoder.
Meningsløst straffarbeid skal bringe guttene på rett kjøl. Men etter hvert som forholdene blir for urimelige, tar guttene til motmæle. Myndighetene setter alle kluter til med både panserskip og sjøfly for å få bukt med guttene. Det er en sann historie.
Nykommer Benjamin Helstad gjør en ok jobb som stenansiktet Erling, men prestasjonen blir kanskje noe ensformig med bare ett ansiktsuttrykk i hele filmen. Trond Nilssen, som spiller kameraten Olav, gjør en bra rolle. Hans karakter gir riktignok litt mer å spille på, men likevel, Nilssen stjeler filmen.
Kristoffer Joner har som vanlig klippekort på norske produksjoner, men ikke uten grunn. Han kan spille og gjør det igjen og igjen og igjen.
Guttehjemmet på Bastøy var et grimt kapittel i norsk sosialomsorgs historie, mulig dagens fengsel der ute er en smule hyggeligere, men den gang da var det harde bud.
Filmen er et ok stykke håndverk, men blir litt langdryg (1t 55min). «Kongen av Bastøy» bruker halvannen time på å komme frem til selve opprøret.
Hadde vært hyggelig å se en film som dette med en litt mindre streit fortellerteknikk. Selve historien er såpass forutsigbar at det kunne hjulpet å ikke fortelle den kronologisk. Bare en tanke.