Endelig har noen laget en ungdomsfilm med en romantisk interesse som styrer unna den klassiske, vakre, slow motion ”mitt første kyss”-fella. Dette er ikke en puppy-love-film hvor to hvitkledde fjortiser nusser under et japansk kirsebærtre i full blomst.
Regissør Arild Andersen har turt å lage en småfrekk ungdomsfilm med brodd.
«Keeper´n til Liverpool» har en uvant frisk stil med sin fatalistiske hovedperson Jo Idstad (Ask van der Hagen). Han er en ironisk og pysete liten nerd som er engstelig for det aller meste. Han er en liten Woody Allen.
Jo har en levende fantasi, skriver gode stiler, skjønner ligninger med tre ukjente (snart fire) og er elendig i fotball. Han er reservekeeper på laget og trives med det. Han ser for seg at han kommer til å dø på banen. Generelt ser han for seg grusomme, men morsomme konsekvenser av beslutningene han blir nødt til å ta.
Men så begynner det en ny jente i klassen, og Jo må manne seg opp.
Puberteten er som kjent en vanskelig alder. Det er store forskjeller. Både fysisk og psykisk. «Keeper´n til Liverpool» tar tak i begge deler. Jo har en overbeskyttende alenemor (Andrine Sæther) som tar temperaturen på ham hver dag. (I øret, vel å merke) Og i dusjen ser noen av gutta ut som pornostjerner, mens andre ikke har... like mye å skryte av, som Jo sier og ser ned i bakken.
Rent teknisk er imidlertid ikke «Keeper´n til Liverpool» noe mesterverk. Det ser ut som de har brukt fjorten dager på å skyte, redigere og gi ut filmen, men det er greit, for manuset er bra. Normalt sett pleier det å være motsatt.
«Keeper´n til Liverpool» er en genuint morsom ungdomsfilm som spiller på mange strenger uten å bli pretensiøs eller belærende.