Fordommene var til stede, skal innrømme det. Med irritasjon over Hollywoods suksessivt økende fantasiløshet, minnene etter Zwarts forrige film - den bedrøvelige ”komedien” «Pink Panther 2» og kunnskapen om at nyinnspillingen av «Karate Kid» varer i to og en halv time surrende rundt i hodet, var ikke forventningene all verdens når ”utilpass, nyinnflyttet gutt får mentor og redder æren” - eventyret skulle fortelles på nytt.
Forrige gang vi fikk storyen på norske kinoer, var i form av den vellykkede, men nokså sjelløse «Switch», som jo var en reinspikka ”Karate Kid på snowboard”-variant, blottet for hjertevarmen og sårheten fra originalen. Det kan også ha bidratt til nevnte fordommer.
Som du sikkert har fått med deg, er tittelen på Harald Zwarts film misvisende, handlingen foregår i Kina, og der driver man ikke med karate. Men hit flytter småtassen Dre Parker med sin bilindustriansatte mor.
Skilsmisse- og alenemor-tematikken i John G. Avildsen original fra 1984 er byttet ut med undring over et fremmed land, et land Zwart portretterer på en avstemt og vakker måte. Man får ikke følelsen av å være i et diktatur med nullbarnspolitikk, men vitsen med filmen er vel heller ikke å være Kina-kritisk.
Historien forvaltes på sobert vis, har du sett originalen, venter det ikke mange overraskelser i handlingen. Mye avhenger derfor av nærværet til Jaden Smith og selveste Jackie Chan i hovedrollene. Og de er forbilledlige. Her er opprørskhet, viljestyrke, mentorvirksomhet og stå-på-holdning sterkt til stede og vel så det. Sjarm og overskudd finner man også.
Fordommene ble visst ikke innfridd, og tusen takk for det. Kamsportscenene er forresten flotte saker!