Etter et mislykket oppdrag for en del år siden gikk klønespionen Johnny English i eksil i den asiatiske fjellheimen. Hans tidligere arbeidsgiver, MI-7, får plutselig nyss om at det foreligger attentatplaner mot den kinesiske statsministeren. Av mildt sagt uvisse grunner velger de å kalle spionbransjens idiot savant tilbake til aktiv tjeneste. Og han er dessverre ikke vond å be.
Dette er altså oppfølgeren til «Johnny English» fra 2003. Opplegget er det samme. Vitsene er de samme. Og vi befinner oss i tillegg i en sjanger hvor Austin Powers-filmene i bunn og grunn er kongene på haugen. Det jeg elsker ved de filmene er retro-vitsene, ordspillene og den drøye humoren. Ingen av disse elementene finner vi igjen i Johnny English-filmene.
Spion-bitene er ikke spennende, komedie-bitene er ikke morsomme. Poengene er til tider såpass opplagte og langdryge at jeg kunne strikket meg en sokk i tiden som gikk fra jeg skjønte hva det «overraskene» komiske elementet var, til det faktisk kom.
For la oss være ærlige; i bunn og grunn har filmen én vits. Og denne ble brukt opp for lengst. Har du sett den første filmen, eller traileren til noen av filmene for den saks skyld, har du egentlig fått med deg det du trenger.
Det triste er at jeg vet Atkinson har et komisk talent, både når det kommer til fysisk humor og timing av replikker. Manus gir ham uheldigvis ingen muligheter til å vise noen av delene her. Det blir i det hele tatt for dumt. Faktisk såpass dumt at det føles for dumt å påpeke at det blir for dumt.