J. Edgar Hoover var en interessant mann. Han bygget opp FBI fra å være en parentes av et byrå til å bli en av verdens fremste etterforskningsinstitusjoner. Det var han som gjorde at byrået fikk føderal myndighet. Hoover gikk åpent ut mot homofili og tillot ingen homser i byrået – men han ansatte bare pene, atletiske menn med tung utdannelse, og innførte en streng men stilfull dresskode i byrået.
Hoover var etter alt å dømme en ulykkelig, undertrykt homofil. Hans mor fordømte det. Han giftet seg aldri, men hadde et livslangt, aseksuelt (?) forhold til sin nestkommanderende, Clyde Tolson. Hoover var den som innførte overvåkning og avlytning til bevisføring. Han hadde mapper på de fleste beslutningstagerne i USA, og brukte sensitiv informasjon til å presse til seg mer subsidier slik at byrået ble enda større og sterkere. Før Hoovers tid var det ingen som hadde et teknisk laboratorium tilgjengelig under etterforskning. Ingen tenkte på fingeravtrykk. Hoover revolusjonerte etterforskningen til det vi kjenner i dag. På mange måter er han også ansvarlig for dagens overvåkningssamfunn. Han styrte byrået med jernhånd, og oppnådde stor makt i løpet av de 47 årene han regjerte.
Leonardo DiCaprio gjør et fint portrett av den komplekse og kompromissløse sjefen for FBI. Spesielt må DiCaprio roses for sin versatile stemmebruk. Han eldes i løpet av filmen, og sminkes godt. Verre er det da med hans høyre hånd, Tolson (Armie Hammer). Hans sminkejobb ser mer ut som en av Eddie Murphys tullekostymer. Filmen fortelles retrospektivt ved at Hoover dikterer sin og byråets historie. Han var veldig forfengelig og likte seg i rampelyset. Derfor så han ofte sitt snitt til å ta all æren for mange av de største sakene FBI løste. Det har aldri hersket noe tvil om at Clint Eastwood kan lage film. Han gjør stort sett én i året, men J. Edgar er en av hans beste. Dette er en bunnsolid produksjon om en av amerikansk histories viktigste menn.
Vi har møtt Leonardo DiCaprio i Los Angeles. Les intervjuet her.