Invictus

Kuriøst nok blir Clintern den første filmskaper som klarer å virkelig transformere atmosfæren og stemningen fra en stadion-sportsgren til film. Det kan jeg ikke huske å ha sett før, i alle fall aldri med den intensiteten som fra rugbykampene vi får se i Invictus.

Bakteppet for Invictus er Sør-Afrika i tiden etter apartheid. Den tidligere straffangeren Nelson Mandela vinner valget i 1994 og blir president for et land på full fart ut i kaos. Kaos og frihet. Frihet for den fargede majoriteten av landets innbyggere, som gjennom flere tiår har blitt undertrykt av den rike, hvite minoriteten.

Midt i denne anspente situasjonen av klasseforskjell og rasemotsetninger øyner Mandela en mulighet til å lege de dype sårene mellom befolkningsgruppene: Mot ”alles” vilje gir han rugbylandslaget, kjent som Springbok, all sin støtte for at det middelmådige og demotiverte laget skal kunne vinne VM på hjemmebane året etter. Rugby er den hvite manns sport, og Springbok har ingen støtte blant den fargede majoritet. Men Mandela innser at en slik seier vil gi alle Sør-Afrikanere noe å være stolte av, samtidig som støtten til Springbok vil fungere som en utstrakt og forsonende hånd overfor den hvite delen av befolkningen.

Matt Damon (som overklassegutt og Springbok-kaptein Francois Pienaar) og Morgan Freeman (Nelson Mandela) gjør strålende innsats i rollene sine, og både regi og iscenesetting er, som vi har lært oss å forvente fra Clint Eastwood, så å si plettfri. Likevel kan man ønske seg et videre syn på hvordan Sør-Afrika utviklet seg i løpet av dette første året med Mandela som president.

Som begjærlig publikummer føler jeg at dette filmprosjektet har mer tunnelsyn enn det jeg kunne ønsket meg.