Borgerskapets diskrete sjarm settes på sine prøver i denne svært smakfulle, italienske lekkerbiskenen.
Tilda Swinton spiller Emma, en russisk kvinne inngiftet i det milanesiske høyborgerskapet. En tekstilindustrifamilie med stolte tradisjoner.
Regissør Luca Guadagino tar seg god tid, filmens egentlig plott begynner ikke å manifestere seg før det har gått en god time, spekket med nydelige, norditalienske vinterbilder, og ærverdige, men samtidig moderne overklasseinteriører. Og mye god dialog.
Familiens overhode annonserer hvordan han vil forvalte arven etter seg, og det får ringvirkninger. Samtidig innleder Emma et forhold til en kompis av sønnen. Han er kokk, og det borger for sanselige filmopplevelser både når det gjelder mat og erotikk.
Datteren er på vei ut av skapet, en nydelig parallell til måten Emma etter hvert må ta et oppgjør med den liberale, men likevel stivbente og kutymefikserte holdningen i storfamilien.
Jada, jeg vet det virker som litt av et bokklubb-opplegg. En ”Lady Chatterleys elsker”-variant, spekulativt krydret med fristende mat og det ypperste innen haute couture. Resultatet kunne blitt både overflatisk og pretensiøst. Men «I Am Love» stikker dypere, og det skyldes i høy grad Tilda Swintons evne til å gå inn i sin karakter på en intelligent og intuitiv måte.
Bak et borgerlig, behersket ytre ser vi et menneske revet mellom raseri, kynisme, begjær, sorg og morskjærlighet. Ble dette litt pompøst? Det spiller ingen rolle. «I Am Love» er ikke redd for de store følelsene og formidler dem på forbilledlig vis. En fremtidig cinematek-klassiker.