Det er gått åtte år siden «Gunnar Goes Comfortable», men Gunnar Hall Jensen har stadig ikke funnet roen. Han har nå et komfortabelt forstadsliv med villa på 200 kvadrat, kone, barn og to biler. Men Gunnar er tommere innvendig enn noen sinne. Han er i en eksistensiell krise. Igjen.
Ingenting kan fylle tomrommet som er kommet i fraværet av religion i livene våre i den vestlige verden. Alkohol, grilling og teknologi gjør situasjonen bare verre. Og kanskje han er inne på noe. Det er viktig at han våger å stille spørsmål rundt tilværelsen – på kino. Det er ingen andre norske filmskapere som lefler med disse temaene. Ikke like direkte i alle fall.
All honnør til Gunnar, men han fremstår av og til som en BI-kjekkas som har røykt sin første joint i en alder av 44. Gunnar tar med seg crewet sitt og kaster seg på første fly til Egypt og oppsøker verdens eldste kloster. Her møter han folk og intervjuer dem. Spør de store spørsmålene. Er du redd for å dø? Er du lykkelig? Og de svarer ærlig og godt for seg.
Men det er ikke før lydbommen duver over hodet på en koptisk kristen munk, at «Gunnar Goes God» får substans. Det er munkene som kommer med gullet, og det er her vi får valuta for pengene. Gunnar har blitt en bedre filmskaper siden sist og vil gjerne vise det. Det er en ærlig sak, men filmen har ikke hvilepuls mer enn i maks fem minutter. «Gunnar Goes God» er ironisk nok en rastløs film om å finne ro.
Vel hjemme i garasjen oppsummerer Gunnar hva han har lært etter en hel uke i Egypt. «Gunnar Goes God» er en fin dokumentar med et interessant tema og fine objekter, men konklusjonen er hinsides alle klisjeer. Fint haiku som punktum dog.