Møt den onde Gru, mannen som kler og fører seg som Ernst Stavro Blofeld og drømmer om å bli verdens mektigste skurk. Han har sitt skumle hovedkvarter i kjelleren på en stor forstadsvilla i stedet for i bunnen av en inaktiv vulkan.
Erkefienden hans er en Bill Gates-lignende jypling av en skurkewannabe og ikke en elegant britisk agent. Men med sine tekniske innretninger og grenseløse ondskap og forfengelighet er det tydelig at Gru låner brorparten av sine trekk fra skurkene i filmene om James Bond.
Det er når tre søtnoser av noen foreldreløse jenter kommer inn i livet hans at ting begynner å skje. Søt, ung og uskyldig settes opp mot ond, gammal og bitter, og gjett om det får større konsekvenser for vår gamle grinebiter enn for de naive barna. Selv om alle får kjørt seg, og vel så det.
Filmen, som er produsert av Universal og Illuminati, ønsker åpenbart å ta opp konkurransen med Pixar, hovedleverandøren av fargerike animasjonsfortellinger for hele familien. Og de har lykkes, «Despicable me», som den heter på originalspråket har tjent inn drøssevis med dollars og en oppfølger er allerede på vei. Helt greit.
Men det er lett å savne enda litt hardere kanter når det tross alt dreier seg om ondskap. I motsetning til Pixar klarer ikke filmskaperne å tegne karakterer med nyanser, her har alle èn egenskap hver, eller knapt nok det. Det hadde heller ikke skadet med flere poenger ment for den voksne delen av publikum.
På plussiden noterer vi oss flere 3D-høydepunkter. På et tidspunkt får man nesten lyst til å rekke ut hånden for å berøre gjenstanden tilsynelatende rett foran deg. Filmens mest gyldne øyeblikk.