Gran Torino

Clintern er den bitre og gamle koreakrigveteranen Walt Kowalski. Han hveser, spytter, knurrer, bjeffer og grynter, er sur på familien og omgivelsene generelt og forteller vitser av typen ”En meksikaner, en jøde og en farget mann går inn på en bar. Bartenderen ser opp og sier: Kom dere til helvete ut herfra!”. At han er nybakt enkemann og at det polskamerikanske nabolaget han alltid har bodd i er i ferd med å bli overtatt av det sørøstasiatiske Hmong-folket gjør ham absolutt ikke vennligere stemt.

Og når en ung Hmong-gutt etter press fra kriminelle forsøker å stjele den strøkne Gran Torinoen hans fra garasjen begynner nok å bli nok. Men bitterheten viker etterhvert for en mer snill form for menneskelighet. En tro på at gamle, passivaggressive surpomper kan forandre seg lurer i kulissene, en tankegang sist sett på norske kinoer i Pål Jackmanns flotte Jernanger. Men ikke tro at Clintern har blitt soft, dette er melodrama på sitt mest maskuline. Hovedpersonens søken etter verdighet i eget liv er motivasjonen, her er ingen generell humanisme eller noe som smaker av et radikalt livssyn.

Med Gran Torino, som i mesterverket Nådeløse menn søker likevel Eastwood å gi vigilanten, altså seg selv, mer menneskelig dybde og moralske verdier enn i Dirty Harry-serien og de mest hardkokte og sadistiske westernfilmene han er kjent for. En svanesang som nyanserer og balanserer, altså. Sympatisk. Men kunne han ha spart seg for den svulstige og selvhøytidelige slutten?