Trivelig romantisk komedie der Drew Barrymore og Justin Long prøver å finne ut av dette med kjærligheten, akkurat som i virkeligheten.
«Going the distance» prøver ikke å bli en bauta i genren, her snakker vi om en film som VET at den er bagatell. Og det er greit nok.
Handlingen er syltynn: Drew og Justin er to skadeskutte, gladkyniske sjeler som har en romantisk sommer i New York sammen og som forsøker seg på et langdistanseforhold senere. Søtheten kompenseres med banning, drikking, drugs og sex, samtidig håndterer filmen romcom-klisjeene på en bevisst måte. Den obligatoriske ”løpe etter den utkårede på flyplassen”-sekvensen inntreffer for eksempel på et velsignet tidlig tidspunkt.
Mitt største ankepunkt mot «Going the Distance» er muligens flisespikking. Likevel: På et tidspunkt får den plateselskaps-ansatte musikk-connoiseuren Long i oppdrag av å ta seg av en grusom teenybopper-gruppe a’la Jonas Brothers. Scenen lover oss masse morsomheter på den platte, kommersielle drittmusikkens bekostning, men følges aldri skikkelig opp. Skuffende greier.
Ellers? Filmen er vel mer humremorsom enn romantisk, her er det meningen at man skal le, ikke grine. Sånn sett er «Going the Distance» en bra og uforpliktende film for par på datern, men ikke noe særlig mer.
Uansett: Det kan være befriende med ubetydeligheter og lettvinte saker når det er gjort på riktig måte. Særlig når man ikke kjeder sitt publikum eller utsetter det for lidelse. «Going the Distance» oppnår det den prøver på.