I norsk sammenheng er det ganske sjelden filmer får oppfølgere. Tre i rekken er i alle fall uhørt. Stort sett er det forbeholdt barnefilmer eller Olsen-banden.
Det er en grunn til at «Fritt Vilt»-filmene går så bra som de gjør. De har skapt et konsept og følger sjangerreglene til punkt og prikke. De er profesjonelt gjennomført i alle ledd. Tett regi, bra rytme i klippingen, nydelig foto, glimrende score spilt inn av et skikkelig orkester, bra skuespillere som man ikke har sett en million ganger før. Blod og gørr-effektene ser også bra ut.
I det hele tatt bruker de pengene på de rette plassene i denne franchisen.
De har i tillegg gjort seg selv en tjeneste ved å filme ute i naturen og dermed unnslippe klønete kulisser eller lite troverdige sett. De gjør alt rett her.
Oppskriften er like enkel som den er smart. Man tar ett stykk norsk nasjonalpark, Jotunheimen, en gruppe sunn ungdom og en blodtørstig psykopat.
De bringer strengt tatt ikke noe nytt til bordet, men det gjør ingenting. Dialogen er tynn og plottet likeså, men det er ikke poenget. Man sitter med knute i magen i 1time og 37 min. Det er alt som skal til. Og det klarer de like godt i «Fritt Vilt 3» som i de to foregående.
«Fritt Vilt 3» er en såkalt prequel. Vi får vite hvorfor psykopaten ble som han ble på 70-tallet. En gjeng ungdommer kommer opp for å sjekke ut hotellet i fjellheimen på midten av 80-tallet. Så går det ad undas.
Jotunheimen ser fantastisk ut i tidlig høstdrakt. Kudos for at filmen følger sesongen nå. En film i høstfarger som slippes til høsten. Bra.
Den eneste grunnen til at filmen ikke får en 5er, er manglende originalitet. Det går an å være original selv om man skal følge strenge sjangerregler. Om man er ute etter en spenningsfilm av denne sorten, er det overhodet ingen grunn til å gå for et amerikansk alternativ. For å bruke en velbrukt grep selv: «Fritt Vilt 3» er fullt på høyde med det beste fra utlandet.