«Jeg både hatet og elsket det fjellet, …», sier eksistensfilosofen, fjellklatreren og tromsøværingen Peter Wessel Zappfe om et spesifikt fjell i en litt for mytedyrkende dokumentar om ham fra 1990. «…det hadde en veldig makt over mitt sinn».
Setningen gjelder også hovedpersonene i bysbarnet Ole Giævers første spillefilm. Nora og Solveig har vært kjærester i et snaut tiår, et forhold satt på prøve av en tragedie. De pleide å være en familie, nå er de to.
To år etter at femåringen deres omkom i en ulykke legger paret ut på en fjelltur for å finne åstedet, bearbeide. Det er den gravide Solveig som tar initiativet, etter uhellet har Nora lukket seg inne, blitt kald, kravstor og smålig. Forholdet er ved et vendepunkt, og i løpet av turen vil de to kvinnene komme nærmere hverandre mens de nærmer seg turens geografiske og følelsesmessige mål. Selv om det gjør vondt.
Hvis du så Giævers novellefilm «Sommerhuset», kjenner du litt til tematikken. Med sine to skuespillere i et ugjestmildt, goldt og forblåst fjellandskap gir regissør/manusforfatter/produsent Giæver seg konstruktive begrensninger og kan dermed prioritere sin finkalibrerte personregi, en perfeksjonering som antagelig skyldes en svært god forståelse av mennesker.
Manuset krever mye av Ellen Dorrit Petersen og Marte Magnusdatter Solem, som på hver sin måte, og med hver sin energi gjør hovedpersonene til noe av det mest troverdige noensinne festet til en norsk film. Vi er med på hvert eneste lille skifte i følelser, takket være lange tagninger som kun viser de uttrykksfulle ansiktene deres, uttrykk med finstemte, subtile nyanser.
Fotograf Øystein Mamen åpner etter hvert landskapet opp for oss, og lar den karrige naturen spille en svært viktig rolle. Budskapet her er at man ikke bør lukke seg, at det er viktig å lytte til og akseptere hverandre i et forhold.
Dermed blir «Fjellet» et alvorlig eksempel på den perfekte datefilm, en film alle unge par har godt av å se. For man blir litt hypnotisert av dette fjellet.