Skandinavia hadde vært et langt døvere sted uten Fares-gutta, med regissør Josef Fares i spissen. Etter å ha laget et hundretalls korte actionfilmer med og for venner, familie og kjente imponerte de undertegnede stort med debuten Jalla Jalla fra 2000, en av de første filmene jeg ga en sekser. Står fortsatt for den, erru gæern.
Sammen med oppfølgeren, den mer strømlinjeformede KOPPS (2003) viste debuten at Fares-klanen makter å kombinere vennlig folkefrieri med en nokså anarkistisk humor. Dermed er det kanskje lett å plassere dem i samme tradisjon som landsmennene Hasse&Tage, men filmene til Josef Fares har et helt særegent blikk. Et syn på svensker og Sverige som både er distansert og beundrende, fra innvandrerens på samme tid deltakende og betraktende posisjon. Denne posisjonen ble gjort til selve hovedtemaet i den halvbiografiske Zozo fra 2005.
Med Fattern viser Fares et flerkulturelt Sverige han ikke problematiserer, snarere viser han, på svært morsomt og godlynt feelgoodvis et velfungerende multikulturelt samfunn. Selv om den eldre generasjons machismo og tradisjonelle holdninger truer med å stikke kjepper i hjulene.
Fattern er feelgood på sitt beste, så trivelig og mysig at det nesten er fristende å kalle den ”skandinavisk filantropi”.
Historien om Jan Fares, filmens Fattern, byr ikke på mye motstand, og det gjør den til vinterens udiskutabelt hyggeligste film.