15 år gamle Alma bor i en fjordtarm i Sogn og Fjordane. Hormonene raser i kroppen hennes og hun er som konsekvens kåt som et uvær. I overkant kåt kanskje. Det tror hun i alle fall selv.
Tilværelsen hennes er ok helt til hun utsettes for skolens kjekkas, Artur, bak ungdomshuset, på en fest. Ingen tror på Alma når hun forteller hva som har skjedd. Ryktet sprer seg, og snart blir Alma utstøtt og ansett som pervers. Hun blir persona non grata i den vesle bygda.
«Få meg på, for faen» er basert på Olaug Nilssens bejublede bok med samme tiltalende tittel. I likhet med boka er filmen også kortfattet. Filmen varer i en time og seksten minutter. Det er ikke spesielt lenge for en spillefilm, men det er akkurat det som skal til for å lande en frekk og ærlig oppvekstfortelling fra bygde-Norge.
Filmen er et utypisk og morsomt ungdomsportrett, blottet for kunstige studioløsninger. Amatørskuespillerne presterer bra, og kudos til Henriette Steenstrup for å ha fulgt med i dialekt-konsulenttimene produksjonsselskapet må ha påspandert henne. Kudos til vedkommende som spikret sammen soundtracket også, selv om hovedtemaet er påfallende likt temaet til Jim Jarmusch’ «Night on Earth» (1991). Akustiske toner fra Kings of Convenience og Jens Carelius kler den frodige naturen i Sogn som hånd i hanske.
Rent teknisk er kanskje ikke «Få meg på, for faen» noe mesterverk, men så lenge historien er interessant kommer man langt med ett kamera. Regissør Jannicke Systad Jacobsen har en naivistisk og effektiv stil som kan minne litt om Aki Kaurismäki.