Død snø

Enda mer tullball fra gutta som gav oss Kill Buljo, nå i form av blodtørstige og pengegriske nazizombier som herjer på Finnmarksvidda. Og la oss slå fast med en gang: Regissør Tommy Wirkola har en sykt bratt læringskurve. For denne gangen serveres nemlig tøyset i form av en langt mer forseggjort film enn tilfellet var med Buljo, som var intet annet enn sjarmerende lek med amatørkamera på høyskolenivå. Wirkola og co. har fått mer spenn mellom fingrene for å lage Død snø enn tilfellet var med dugnadsfilmen Buljo, noe som synes godt på den tekniske kvaliteten på filmen. Fotoarbeidet er rett og slett imponerende. Det samme kan sies om klipp, sminke og kostymer, og ikke minst innleiing av folk som faktisk kan spille. Bare sjekk rollelista. En herlig blanding av erfarne ringrever og ivrige, unge skuespillere. Mer penger gir ikke nødvendigvis bedre film, men Wirkola viser for alvor at han har et godt blikk for instruering, scenekonstruksjon og timing. Imponerende, med tanke på at gutten er nærmest selvlært – noe han for øvrig har til felles med en størrelse som Quentin Tarantino.

Plottet går ut på at det hviler en forbannelse på Finnmarksvidda, etter at en tysk hær ble kjeppjaget av lokalbefolkingen og måtte rømme ut på den forfrosne vidda på slutten av andre verdenskrig. Før de stakk, robbet de bygda for verdisaker og tok dem med seg. De frøs angiveligvis i hjel hele jævla gjengen, men helt døde er de visstnok ikke… Og hvor er det blitt av skatten, mon tro? En gjeng ungdommer drar på hyttetur på vidda, og klarer ganske så kjapt å få disse beistene av noen nazizombier på nakken. Resten kan du gjette deg til selv. Slakt, blod, gørr og innvoller. Foruten hvesende zombier og skvetteffekter, gjøres det også plass til utedosex av det lite opphissende slaget (noe som er ganske imponerende med tanke på at det er smellvakre Jenny Skavlan som må til pers), en Bjørn Sundquist som kongen av røverhistoriefortellere, en Ane Dahl Torp i sitt minst lekre øyeblikk, selvamputering, og generelt masse syk, syk humor.

Filmen starter som en ganske konvensjonell skrekkfilm, men midtveis tar den kjapt en ny vending. Da er man litt tilbake i Buljoland, det ene påfunnet villere enn det andre, og det hele fortoner seg etter hvert som en fanfare til sjangerforbilder som Evil Dead og Braindead. Er så alt bare gleden? Nei. Skal man være surmaga filmkritiker, og det må man jo være, så er det nok å røske opp i her. For eksempel: Hvorfor etableres ikke zombienes jakt etter pengekisten sterkere og tidligere, før det hele plutselig blir hovedpoenget på slutten? Jeg sliter også med andre slingringer i manuset, for å si det mildt. Men, uansett, ekstreme sjangerfilmer som Død snø må taes for hva de er. Det eneste spørsmålet som egentlig gjelder, er: Blir du underholdt? Ja, jeg ble i alle fall det. Jeg koste meg rått.