Fyttirakkern, dette var suppete greier! Basert på bestselgerforfatteren Nicholas Sparks søplete roman, omhandlende en tårevåt kjærlighetshistorie mellom en tapper soldat og hans yndige, ventende kjæreste der hjemme.
Herrejesus.
Her følges formelen ”gutt møter jente-gutt forelsker seg i jente-gutt får jente-gutt mister jente-gutt vinner tilbake jente” til punkt og prikke, uten så mye som en eneste antydning til avvik.
Kjekkasen Channing Tatum spiller pappfiguren av en soldat og ”ung mann med indre spenninger”, som på permisjonsvisitt i hjemlige trakter møter og forelsker seg i Den Perfekte Jenta, i Amanda Seyfrieds skikkelse. Vakker, modig, livlig, omsorgsfull, dydig, rikmannsdatter.
Men så må soldaten tilbake til krigen, og tjenesteperioden må forlenges som følge av ellevte september, og akk og ve og hvordan skal det gå med kjærligheten og snufs, snufs, snufs i drøye halvannen time, som føles som tre.
Her er det dessuten gjort plass til en autistisk og hjertevarm myntsamler av en soldat-far, mens jentas foreldre står seg godt som fordomsfull parodi på et rikmannsektepar. Pluss enda et par hjertevarme autister, samt en klysete rikmannsgutt som står klar til å rappe jenta fra soldaten, før det hele toppes med sykdom og død og enda flere tårer. Jaja, du skjønner tegninga.
Hadde filmen bare klart å få oss engasjert i karakterene, hadde den bare bydd på noe som ligner på uforutsigbar og ektefølt motstand, så… Men, nei.