De ufrivillige

Slice-of-life, eller små sekvenser fra dagliglivet til vanlige mennesker, kan fort bli litt kjedelig på film. Dersom det ikke er gjort med flid, kan det ofte ende opp noe kunstig og dermed komplett uinteressant. Det er ikke tilfelle i Ruben Östlunds nydelige portrett av medelsvensson i De ufrivillige. Regissøren debuterte med et (lite) brak i 2004 med et tilsvarende konsept kalt Gitarmongo. Vi treffer en prinsippfast bussjåfør som nekter å kjøre videre før noen innrømmer at de rev ned gardinstangen på toalettet ombord. Vi møter to fjortisjenter på fylla, et familieoverhode som får fyrverkeriet rett i ansiktet men insisterer på at han er i fin form. En lærerinne uten sosiale antenner som får alle mot seg på lærerværelset, en ung mann som blir med den gamle kompisgjengen på hyttetur og blir tullevoldtatt osv.

Robert Altmans Short Cuts (1993) spiller på samme konsept, men der er historiene knyttet sammen. Slik er det heldigvis ikke i De ufrivillige. Men filmen blir ikke mindre helhetlig av den grunn, snarere tvert i mot, den ender opp mye mer realistisk. Filmen har den treffende undertittelen ”Tilværelsens uutholdelige kompleksitet”. Det er akkurat det som er filmens tema. Kinkige sosiale situasjoner man som menneske av og til havner oppi. Når det skjer noe uforutsigbart så vet man ikke alltid hvordan man skal handle. Vi er flue på veggen i disse situasjonene. De ufrivillige iscenesetter dette på en mesterlig samt bittersøt måte.

Dette er svart, svensk sosialrealisme på sitt aller, aller beste. De ufrivillige er som en upretensiøs versjon av noe Roy Anderson kunne laget. Like smart men mindre arty farty. Filmen minner om Fire nyanser av brunt, bare mye mer realistisk. Det kunne vært en slags mockumentary. Den er nærmere terningkast 6 enn 5, men å si at den er perfekt ville vært urealistisk og en slags hån mot filmens tematikk. Som det meste her i livet når den ikke helt opp, men det er ikke langt unna heller.