«Colombiana» begynner, på svært tradisjonelt vis, med en forhistorie. Vi er i Colombias hovedstad Bogota på det tidlige nittitall og unge Cataleya (navnet nevnes kanskje hundre ganger i filmen) blir vitne til at knarkogangstere med sine sedvanlige skjeggstubber, hvite dresser og livstrøtt-poetiske blikk brutalt tar rotta på foreldrene. Hun slipper unna etter noen tidsriktige, riktignok ikke nittitalls-korrekte parkour-bevegelser over hustakene og kommer seg til det forjettede USA der hun oppdras av en voldsromantisk og ærekjær onkel med et komfortabelt forhold til organisert kriminalitet.
I nåtid er det tid for hevn. For å tiltrekke seg foreldrenes mordere legger hun ut på et blodtørstig tokt, og bruker mange fiffige knep på sin vei, med forkledninger og diverse smarte innretninger. Cataleya er heller ikke redd for å spille på sin sexy fremtoning, en figur filmskaperne også vet å utnytte. Hun etterlater en tegnet orkide på ofrenes bryst for å få oppmerksomheten til de virkelige kjipingene og, ja, du får se filmen selv.
Hvis du gjør det, kan du glede deg over tullete action, har du sett «Transporter»-filmene til Luc Besson eller Jason Statham-filmen «The Mechanic» vet du hva det går i. «Colombiana» deler forresten en location med sistnevnte film, en herskapelig meksikansk villa med svøm- mebasseng på grunnplanet. Det er fristende å tro at scenene ble spilt inn samtidig.
Det mest positive med «Colombiana» er uanstrengtheten, hvordan Besson og Megaton tar fullstendig for gitt at publikum har sett hundreogørten actionfilmer før og dermed driter i logiske brister og en surrete historie og bare lar seg rive med. Greit nok. Og i det minste ikke kjedelig. For action- og babefansa, altså.