Che – Argentineren (part 1)

Steven Soderberg er en av de mest interessante regissørene der ute. Av og til lager han svære blockbustere bare for å vise at han lokke folk på kino – om han vil. Ofte smeller han til med spennende, smalere prosjekter. Che – Argentineren er en direkte smal film, tvert i mot, men den er spansktalende. Og det er som kjent økonomisk selvmord i USA, der kinopublikummet ikke orker å lese undertekster. Spesielt ikke i fire timer, som var lengden i utgangspunktet. Etter misnøye med den voldsomme spilletiden, gikk Soderbergh med på å dele filmen opp i to bolker.

Che - Argentineren er et mesterverk. Ikonet Che Guevara har merkelig nok aldri fått en skikkelig spillefilm om sine revolusjonsgjerninger. Filmen starter i Mexico på 50-tallet (i etterkant av Motorsykkeldagbøkene). Det sitter en gjeng under et middagsselskap og snakker om urettferdigheten som forgår på Cuba. Ti prosent styrer åtti prosent av verdiene og sitter på nesten all landjorden. Che og en liten tropp går i land i ene enden av Cuba, og jobber seg taktfast gjennom landet hele veien frem til Havanna. Troppen blir større og større jo lenger de avanserer. Bøndene blir skolert og lærer å bruke våpen underveis. Invasjonsscenene kryssklippes med Che´s inntog på Manhattan og tv-intervjuene han gjorde der på 60-tallet. Hans tordentale i FN-bygningen. Disse scenene er smakfullt skutt i sort/hvit for å gi det hele et historisk sus. Det funker fint i kontrast til de frodige scenene i regnskogen. Benicio Del Toro er skummelt lik Che og leverer en kanonprestasjon. Det er bare å se frem til film nummer to.