Changeling

Vi befinner oss i LA i 1928. Christine Collins (Jolie) kommer hjem fra jobb og oppdager at hennes sønn, Walter, er sporløst forsvunnet. Noen måneder senere hevder politiet at de har funnet Walter, men Christine vet at det ikke er hennes sønn som har kommet tilbake. Christine starter en kamp for å få myndighetene til å fortsette å lete etter sønnen sin men blir avfeid som en gal kvinne og innlagt på psykiatrisk institusjon. Samtidig rulles det opp en grufull hemmelighet på en avsidesliggende gård.

Dette er helt klart et godt stykke arbeid i tråd med Eastwoods tidligere filmer; storslagent, men ikke pompøst; historien er handlingsmettet uten å virke overlesset. Filmen omhandler ikke bare en kvinnes kamp for å bli hørt, men den er også et blikk på datidens korrupte politi som mest av alt er opptatt av egen vinning. Angelina Jolie gjør et godt portrett av den kjempende kvinnen, men hun blir aldri noe annet enn en seg selv. Det er lett å glemme at hun skal fremstille en vanlig kvinne og ikke en filmstjerne – en dampende het diva med dyprød leppestift stylet ala 20- tallet.

Changeling klarer ikke å engasjere deg emosjonelt slik som Mystic River og Million Dollar Baby gjorde. Til det er den rett og slett for strømlinjeformet og glattpolert. Dette er et konvensjonelt drama som sikkert stikker av med et par Oscar.