Briller

I den ene enden av spekteret har du Terminator 2 – full spiker heseblesende action fra første scene – og helt, helt i andre enden, diametralt, har du Briller. Kanskje verdens roligste film. Å se denne filmen er som å meditere med en munnfull valium. Først blir du litt irritabel av de lange scenene hvor det ikke skjer noe. De bruker en evighet på å tilberede mat, møysommelige ritual som følges til punkt og prikke. En hund står og graver på måfå i sanden. Skuespillerne sier nesten ingenting.

Filmmusikken består av litt enkel kassegitar der hvor det er naturlig. Men så faller du inn i rytmen, du begynner å puste med magen og skjønne poenget med filmen. Den handler om å koble av. Komme i kontakt med deg selv. En urban dame kommer til en liten japansk øy. Hun finner frem til et lite pensjonat nede ved stranden. Det er ikke turistsesong. Hun er irritabel og blir sjokkert da hun finner ut at det ikke er noe sightseeing der. Den eneste grunnen til at hun har reist dit er at det ikke er mobildekning der. Det er to andre gjester der. En ung og en eldre dame. Verten tilbereder alle måltidene. De blir gradvis kjent etter hvert som hun faller til ro.

Dialogen er subtil, nesten litt Beckettaktig, eksistensialistisk undertone. De spiser kortreist og sunn mat. Sitter i ro på en strand og se på bølgene og himmelen. Kontemplerer over livet i ro og mak. Dersom du våger deg på denne filmen må du forberede deg på det samme. Sitte i ro i setet ditt, gire ned, sette pris på japansk livsfilosofi, estetikk og filmkunst. Briller er kanskje ikke for enhver smak, men for de som er åpne for noe litt annet, er den himmelsendt.